Innkalling – del 1

Kanskje ikke så ofte man tenker over det, men det fins mange slags måter å kalle inn hunden sin på. Mange bruker muligens flere innkallingssignaler enn man selv tror. Og hvis man havner i en situasjon der man blir litt stresset prøver man gjerne ut alle de ordene man har lært hunden + en hel haug med andre ord som hunden aldri har lært (kom hit sa jeg!!!, hører du eller???, neimen så hør da!!!). Og jo mer man roper og sintere man blir, jo vanskeligere blir den å få tak i eller den kommer smygende fordi den skjønner at eieren av en eller annen grunn ikke er helt blid…

Kjenner du deg igjen i situasjonen? Det skjer de fleste av oss en gang i blant dette her.

Og er du forresten helt sikker på at hunden faktisk har lært seg innkallingssignalene så godt som du tror? Har dere trent og repetert mye på akkurat det? Er det rettferdig ovenfor hunden å forvente at den skal kunne det hvis den egentlig aldri har fått sjansen til å lære det skikkelig? Bruker alle i familien samme metode/signal for å kalle inn hunden?

Som en bevisstgjøring kan man prøve å se seg selv utenfra en ukes tid og tenke over hvordan man kaller inn hunden (når den skal få noe, den skal komme inn fra hagen, den er løs ute på tur, under lek, under trening osv). Er dere flere i familien kan dere gjerne observere hverandre og diskutere etterpå. Det lærer man mye av (både den som observerer og den som blir observert). Kanskje kan det bidra til at man blir litt mer konsekvent etter hvert?

Det viktigste er at det alltid skal lønne seg for hunden å komme når den blir ropt på. Jo flere innkallinger man får forsterket jo bedre vil innkallingen fungere også i litt mer stressede situasjoner.

Og det er faktisk gøy så lenge man tilpasser vanskelighetsgraden. På dette bildet ser dere Esko i det han fikk innkallingssignalet (fra sitt). Dette er vel det man kan kalle en «flying start»?

 

Hvis du syns dette innlegget var til glede eller nytte setter jeg pris på om du deler: