I går var vi og trente litt lydighet i hallen til den lokale hundeklubben. En av utfordringene Esko fikk var at han skulle bli liggende og markere en godbit selv om jeg gikk i en stor ring rundt ham. Selvfølgelig er markering på kommando (VIS) lært inn på forhånd. Det som var spennende å se var hvordan han kom til å reagere hvis jeg gikk et godt stykke unna/bak ham (det var tross alt en godbit han skulle markere…). Men selv små utfordringer trenger en plan…
Spørsmålene jeg stilte meg selv på forhånd:
- Er oppgaven for vanskelig?
- Kommer han til å ta godbiten?
- Hva gjør jeg hvis han ikke ligger rolig?
- Hva gjør jeg hvis han ikke markerer?
- Hva gjør jeg hvis han tar godbiten?
- Hvor/når belønner jeg?
Jeg bestemte meg for at:
- Han burde kunne såpass at dette skulle kunne gå bra, men jeg forventer ikke at han skal utføre den helt “perfekt”
- Det tar jeg sjansen på (fordi vi har trent en del på å markere godbit mens jeg har stått nære)
- Jeg skulle prøve å gi kommandoen (dekk) på nytt uten å gå bort til ham. Plan B: avbryte og begynne på nytt.
- Jeg skulle prøve å gi kommandoen (vis) på nytt uten å gå bort til ham. Plan B: avbryte og begynne på nytt.
- Hvis jeg ikke klarer å avverge at han tar godbiten avbryter vi og vi prøver ikke dette flere ganger før vi har trent mer (så han ikke skal få sjansen til å belønne seg selv flere ganger)
- Han skal få ta godbiten han markerer på kommandoen “vær så god” (jeg kunne ha valgt å belønne med en annen godbit som var ennå bedre enn den han markerte)
Resultatet ble:
- Han klarte oppgaven på første forsøk
- Han tok ikke godbiten
- Han ble liggende hele tiden
- Han løftet hodet et par ganger for å se etter meg, men han markerte på nytt på avstandskommando (vis)
- Siden han ikke tok godbiten ble dette ikke aktuelt
- Han fikk ta godbiten på kommando da jeg hadde kommet helt bort til ham.
Dette er en øvelse som inneholder en god del selvdisiplin. men den er bygd opp rundt forventning om å få godbiten (eller noe annet som belønning) hvis han utfører oppgaven. Det er ikke fordi hunden ikke “tør” å ta godbiten, men fordi den tidligere har erfart at godbiten “forsvinner” hvis han prøver å ta den. Så dette har ingen verdens ting med “lederskap” å gjøre…
